Det finnes ingen enhetlig internasjonal standard for robotklassifisering; ulike klassifiseringer kan gjøres fra ulike perspektiver.
Utviklingsstadier
① Første generasjons roboter: Lær ut-Put Robots. I 1947 utviklet Oak Ridge National Laboratory i USA verdens første fjernstyrte robot for håndtering av kjernebrensel. I 1962 utviklet USA vellykket PUMA-roboten for generell-formål å lære-. Denne typen roboter bruker en datamaskin til å kontrollere en maskin med flere-grader-av{10}}frihet. Den lagrer programmer og informasjon gjennom undervisning, henter informasjonen under drift, og utsteder deretter kommandoer. På denne måten kan roboten gjentatte ganger reprodusere handlingene basert på menneskets undervisning. For eksempel vil en punktsveiserobot for biler, når punktsveiseprosessen er undervist, alltid gjenta denne oppgaven.
② Andre generasjons roboter: Sensoriske roboter underviser-og-avspillingsroboter mangler oppfatning av sitt ytre miljø. De er uvitende om størrelsen på manipulasjonskraften, eksistensen av arbeidsstykket eller kvaliteten på sveisen. På slutten av 1970-tallet begynte derfor forskning på andre-generasjons roboter kalt sensoriske roboter. Disse robotene har sensoriske evner som ligner på mennesker, for eksempel kraft, berøring, slip, syn og hørsel. De kan oppfatte og identifisere formen, størrelsen og fargen på arbeidsstykker gjennom disse sansene.
③ Tredje-generasjons roboter: Intelligente roboter. Disse robotene, oppfunnet siden 1990-tallet, er utstyrt med flere sensorer og kan utføre komplekse logiske resonnementer, dømmekraft og{3}}beslutninger. De bestemmer autonomt sin oppførsel i skiftende indre tilstander og ytre miljøer.